Studier, jobb, penger, lykke. Det er det man gjør. Det er formelen. Det vet alle. Det vet jeg. Det eneste Frances noen gang har brydd seg om, er å komme inn på et eliteuniversitet. Ingenting får stå i veien for Vis hele forlagsteksten
Studier, jobb, penger, lykke. Det er det man gjør. Det er formelen. Det vet alle. Det vet jeg.
Det eneste Frances noen gang har brydd seg om, er å komme inn på et eliteuniversitet. Ingenting får stå i veien for drømmen om å lykkes. Ikke venner, ikke interesser – og aller minst hennes egne mørke hemmeligheter.
Da Frances blir venner med Aled, den sjenerte, supersmarte skaperen av Frances’ favorittpodcast Universe City, våger hun for første gang å vise mer av hvem hun er. Men også Aled har mye han skjuler, og vennskapet mellom dem er både sterkt og skjørt. Og følgene er katastrofale for dem begge da sannheten om podcasten sprer seg på nettet.
For hvem er egentlig Frances hvis hun ikke er den hun har arbeidet så hardt for å være?
Anonym
Skrevet av 23. oktober 2018 av Anonym på Ruseløkka skole, 10C
Lite spennende
«Jeg håper noen kan høre meg» er enda en bok med et viktig budskap, men middels utførelse. Romanen handler om den hardtarbeidende studenten Frances som alltid har drømt om å komme inn på et eliteuniversitet. Samtidig som handlingen utvikler seg, skjønner Frances at det å være vellykket ikke alltid fører til automatisk lykke. Dermed står hun overfor valg som kan endre livet hun så nøye har planlagt for alltid.
Boka starter med et tilbakeblikk til den tiden da hovedpersonen Frances fortsatt var venn med den mystiske Carys. Utenom startens mystikkmoment, er resten av handlingen forutsigbar og lite spennende. Spenningskurven var omtrent ikke-eksisterende, og det føltes som om handlingen aldri helt startet. I det minste var det i og for seg ingenting galt med språket, noe som trekker boka oppover. Likevel var ikke språket godt nok til å redde boka fra den kjedelige handlingen.
Selv om boka hittil bare har mottatt kritikk, har den også rosverdige egenskaper. For eksempel budskapet om hvor mye stress det moderne skolesystemet kan påføre noen elever. Med en brukbar handling og spenningskurve tror jeg boka kunne ha blitt reddet av temaene som den tok opp. I tillegg likte jeg representasjonen av lgbt-karakterer, men de var dessverre ikke troverdige og verdt å bruke tiden på. Av den grunn gir jeg «Jeg håper noen kan høre meg» terningkast 3.
Anonym
Skrevet av 23. oktober 2018 av Anonym på Ruseløkka skole, 10C
Lite spennende
«Jeg håper noen kan høre meg» er enda en bok med et viktig budskap, men middels utførelse. Romanen handler om den hardtarbeidende studenten Frances som alltid har drømt om å komme inn på et eliteuniversitet. Samtidig som handlingen utvikler seg, skjønner Frances at det å være vellykket ikke alltid fører til automatisk lykke. Dermed står hun overfor valg som kan endre livet hun så nøye har planlagt for alltid.
Boka starter med et tilbakeblikk til den tiden da hovedpersonen Frances fortsatt var venn med den mystiske Carys. Utenom startens mystikkmoment, er resten av handlingen forutsigbar og lite spennende. Spenningskurven var omtrent ikke-eksisterende, og det føltes som om handlingen aldri helt startet. I det minste var det i og for seg ingenting galt med språket, noe som trekker boka oppover. Likevel var ikke språket godt nok til å redde boka fra den kjedelige handlingen.
Selv om boka hittil bare har mottatt kritikk, har den også rosverdige egenskaper. For eksempel budskapet om hvor mye stress det moderne skolesystemet kan påføre noen elever. Med en brukbar handling og spenningskurve tror jeg boka kunne ha blitt reddet av temaene som den tok opp. I tillegg likte jeg representasjonen av lgbt-karakterer, men de var dessverre ikke troverdige og verdt å bruke tiden på. Av den grunn gir jeg «Jeg håper noen kan høre meg» terningkast 3.