Isla og den store kjærligheten

Isla og den store kjærligheten er den tredje og siste boka i serien til Stephanie Perkins.

Hovedpersonen heter Isla, men i boken får vi vite at det uttales Ayla. Hun er en snill og søt rødhåret amerikansk jente. Hun har egentlig ingen tanker om fremtiden hennes. Vennen hennes Kurt er egentlig alt hun trenger, men det gjelder alle personene utenom Josh. En gutt som skulker, ikke har noen venner og aldri jobber med skolearbeid. Han ble nylig ferdig på skolen de tre jentene gikk sammen på i Paris. Hun har flere følelser for han og valgene hun tar blir ikke helt gode for alle de andre rundt seg.

Selve hovedinnholdet var greit, men den mangler litt spenning. Jeg føler også at handlingen ble dratt ut. Den gikk litt for sakte. Men det var et godt ordforråd med miks. Dette er også den andre boken jeg leser i serien (Først Lola og gutten i nabohuset, så denne). Siden jeg da ikke har lest den førse som er Anna og det franske kysset føler jeg ikke at jeg forstår all handlingen. Men alt i alt er det en god, velskrevet bok som passer for ungdommer i alderen mellom 15 og 17 år.

Isla og den store kjærligheten er den tredje frittstående boka i serien Anna og det franske kysset av Stephanie Perkins.

Isla er en halvt fransk halvt amerikansk, rødhåret jente, uten noen klare tanker om framtiden. Hun har vennen sin Kurt, og føler ikke hun mangler mye. Utenom Josh. Josh er senator-sønnen som skulker, aldri jobber med skole, og er nylig forlatt av vennene hans, som ble ferdig med siste-året på den amerikanske internatskolen i Paris alle gikk på. Men han kan tegne.
Etter ett møte i året har han ikke gjort mye for å sende signaler om at noe mer enn vennskap (eller et vennskap i det hele tatt) er noe han er keen på, men Isla får seg en overraskelse. Mellom sin forelskelse, presset om fremtiden og college, klarer ikke Isla helt å skjønne hva som skjer, og det er grunnen til at hun tar et, og flere, valg som ikke bare går utover henne selv.

Det første ordet jeg brukte for å beskrive boka var “skuffende”. Den forrige boka jeg leste av Stephanie Perkins, Anna og det franske kysset, var en av de beste jeg har lest, og jeg gledet meg til neste bok. Jeg så ikke helt rekkefølgen og leste denne, den siste i serien, før den andre, noe som egentlig ikke hadde så mye å si, men det gjorde utviklingen av forfatteren tydeligere. Etter å ha lest boka og før jeg skrev denne anmeldelsen leste jeg den midterste Lola og gutten i nabohuset, og jeg skjønte at Stephanie utvikler seg baklengs. Den første var fantastisk, den andre var superbra, men det virket som om forfatteren var litt for fiksert på å prøve noe nytt i den siste boka. På en dårlig måte.
Jeg fikk aldri helt tak på hva slags person Isla er, noe som er viktig for meg når jeg leser en bok. Følelsene virket ikke ekte, og de beste delene som lyste Stephanie Perkins i de andre bøkene, de beste delene, var så å si borte. Jeg fikk absolutt ikke den samme god-følelesen av å lese denne. Det bra med ihvertfall den første boka også, var at den var så lettlest. Denne var ikke det. Jeg klarer ikke helt å sette fingeren på hva denne boka handlet om.

Denne boka passer bedre for begge kjønn enn de andre i seien, men ikke en bok jeg anbefaler til egentlig noen. Hvis du har lyst til å lese de andre bøkene (noe jeg anbefaler) så les dem i rekkefølge. Det gjør det litt morsommere å lese, når du møter en karakter og vet hvem det er, og kan lese mellom linjene på ting du får vite i en av de andre bøkene.

Terningkast 3, fordi jeg vet at Stephanie Perkins egentlig kan bedre.