Caroline, Amalie, Fredrik og David

Caroline, Amalie, Fredrik og David

Skrevet av 5. oktober 2018 av Caroline, Amalie, Fredrik og David på OsloMet

Dropout er en handlingsmettet historie om fem ungdommers opplevelser under et gisseldrama på en videregående skole i en norsk bygd. Tre unge gutter, hver med sine personlige motiver, har bestemt seg for å sprenge skolebygningen for å protestere mot skoleverket og prestasjonskulturen som har bredt seg i samfunnet. De ønsker ikke å skade noen og gjennomfører derfor aksjonen på kveldstid, da det ikke skal være noen andre til stede på skolen. To jenter, som øver til en konsert, befinner seg likevel også i bygget, og blir tatt som gisler av guttene.

Svake karakterer
Underveis i boken får vi innblikk i bakgrunnshistorien til hver av ungdommene, men det føles ikke som vi egentlig blir særlig godt kjent med noen av dem. Til det er karakterene for grunne, og avsløringene for vage. Guttenes personlige motiver blir gradvis avdekket, men hvorfor de tar valget om å sprenge skolen er ikke alltid like klart. Faren til den rike, populære og ressurssterke Daniel tok livet av seg etter at fabrikken hans gikk konkurs i forbindelse med en skandale rundt avfallshåndtering, og på en eller annen måte får Daniel dette til å bli skolens feil. Han forklarer at farens livslange karrierejag ikke førte til noe; han døde før han fikk oppfylt drømmene sine, som for eksempel å reise til Sør-Amerika, og derfor er det tilsynelatende ikke noe poeng i å gå på skolen. Vi får riktignok vite at det er Birk, rebellen med tatovering på ryggen, som bruker dop og som nok er den eneste virkelige dropouten i fortellingen, som fikk lurt Daniel til å bli med på aksjonen da han så Daniels noe retningsløse harme over farens død, og dette styrker troverdigheten noe. Birks egentlige motiv, som gjøres kjent helt mot slutten av boka, fremstår også ganske søkt og usannsynlig, uten at jeg skal avsløre for mye her.

Vemund, som er litt lubben og litt tafatt, og dermed tilsynelatende automatisk er en utstøtt taper som ingen vil ha noe med å gjøre, utgjør den siste stereotypen i trioen av unge terrorister. Han kunne med fordel fått litt større plass i fortellingen, men vi får vite at han har kastet mobilen sin i vannet fordi ingen liker det han legger ut på sosiale medier. Han er glad i dyr, og har med seg en rotte på aksjonen. Hans motiver for å ødelegge skolen oppleves som mer troverdige enn de andres, og i tillegg har han en annen skjult agenda som gjør det hele litt mer interessant.

De to jentene er også temmelig flatt fremstilt: Katia er den ambisiøse innflytteren, pliktoppfyllende og ikke umiddelbart populær, men som får mange venner etter at hun starter band sammen med den populære, litt likeglade livsnyteren og bloggeren Madelene, som har spiseforstyrrelser og over 10000 følgere.

Med andre ord: karakterskildringene er ikke bokas sterkeste punkt, men de fungerer godt nok som ramme rundt fortellingen.

Seksuelle undertoner
Flere av ungdommene kjenner hverandre fra før; Madelene og Birk har vært kjærester, og Daniel og Katia har ved flere anledninger lagt merke til hverandre på fester og i kantina på skolen. Til tross for den dramatiske settingen i boka er det rikelig med rom for tilløp til romantikk og seksuelle hint. Madelene oppdager til stadighet at Vemund kikker sultent på henne, særlig når “kjolen strammer over brystene” eller “glir opp langs låret”, og bruker selvfølgelig dette til sin fordel. Katia og Daniel, som nærer gjensidig sympati og tilbringer en del tid adskilt fra resten av gruppen, kunne ifølge Katia ha blitt kjærester dersom omstendighetene var annerledes.

Kjærlighet og seksualitet er absolutt relevante temaer for ungdom, og disse øyeblikkene skildres også bedre av forfatteren enn mange av de andre sekvensene. Det oppleves som et mer naturlig og troverdig aspekt ved boka, og løfter totalinntrykket noe.

Språk og form
Dialogene oppleves til tider veldig kunstige og overanstrengte. Når Birk uttaler: “Å kjempe en fight er aldri bortkasta” kan jeg ikke la være å lure på om dette noensinne kunne blitt sagt av en norsk ungdom. I første kapittel har vi Katias replikk til Madelene mens de sitter og drømmer om en forestående konsert: “Vi har mulighet til å breake skikkelig, men får bare tjue minutter til å vise hva vi kan”, som ikke bare føles svært unaturlig sagt mellom to nære venninner, men som også viser at forklaring av premisser gjennom dialog er en krevende øvelse.

I grunnen er hele første kapittel ganske slitsomt å lese. Replikkene hagler usammenhengende – kanskje det er slik ungdommer snakker, kanskje ikke – men når det krydres med beskrivelse av hva de til enhver tid gjør med hender eller munner (Madelene putter tre bamsemums inn i munnen det ene øyeblikket og smører mørk leppestift over leppene umiddelbart etterpå – mens de skravler i vei) så føles dynamikken de to jentene imellom veldig overdrevet. Jeg ble rett og slett stresset av å lese, en sjelden opplevelse. Det avtar heldigvis lenger ut i boka.

Kapitlene i boka, som er fordelt mellom Katias, Daniels og Madelenes synsvinkel, innledes med et kort sitat fra noe som skjer eller sies i kapittelet. De er vel ment som en slags frempek, men oppleves til tider mer forvirrende enn oppklarende. Kapitlene avsluttes også med små Twitteroppdateringer fra vekselvis politiet og en lokal radiostasjon, og slik får vi som lesere fulgt med på hva verdenen utenfor skolebygningen foretar seg og hva de vet om dramaet som utspiller seg på innsiden. Dette fungerer noe bedre.

Kort og intenst
At karakterene og deres individuelle historier er litt i tynneste laget kan selvsagt tilskrives at dette er en actionroman. Münch har prioritert handling og spenning fremfor psykologiske dypdykk, og dette er forsåvidt greit nok. De store temaene som tas opp (problematikken med frafall i videregående skole, utenforståenhet) får imidlertid altfor liten plass, og man blir sittende og lure på hva forfatteren egentlig ønsker å formidle med denne boka, annet enn en spennende fortelling. Litt mer dybde i karakterene og et større fokus på årsaker ville løftet boka veldig.

En erfaren og kritisk leser blir nødt til å akseptere mange hull og svakheter for å få fullt utbytte av Dropout. Den egentlige målgruppen vil nok i større grad godta de gitte premissene, og dermed kunne glede seg mer over spenningen og den drivende handlingen i boka.

Terningkast: 3

[x] Lukk vindu
Caroline, Amalie, Fredrik og David

Caroline, Amalie, Fredrik og David

Skrevet av 5. oktober 2018 av Caroline, Amalie, Fredrik og David på OsloMet

Dropout er en handlingsmettet historie om fem ungdommers opplevelser under et gisseldrama på en videregående skole i en norsk bygd. Tre unge gutter, hver med sine personlige motiver, har bestemt seg for å sprenge skolebygningen for å protestere mot skoleverket og prestasjonskulturen som har bredt seg i samfunnet. De ønsker ikke å skade noen og gjennomfører derfor aksjonen på kveldstid, da det ikke skal være noen andre til stede på skolen. To jenter, som øver til en konsert, befinner seg likevel også i bygget, og blir tatt som gisler av guttene.

Svake karakterer
Underveis i boken får vi innblikk i bakgrunnshistorien til hver av ungdommene, men det føles ikke som vi egentlig blir særlig godt kjent med noen av dem. Til det er karakterene for grunne, og avsløringene for vage. Guttenes personlige motiver blir gradvis avdekket, men hvorfor de tar valget om å sprenge skolen er ikke alltid like klart. Faren til den rike, populære og ressurssterke Daniel tok livet av seg etter at fabrikken hans gikk konkurs i forbindelse med en skandale rundt avfallshåndtering, og på en eller annen måte får Daniel dette til å bli skolens feil. Han forklarer at farens livslange karrierejag ikke førte til noe; han døde før han fikk oppfylt drømmene sine, som for eksempel å reise til Sør-Amerika, og derfor er det tilsynelatende ikke noe poeng i å gå på skolen. Vi får riktignok vite at det er Birk, rebellen med tatovering på ryggen, som bruker dop og som nok er den eneste virkelige dropouten i fortellingen, som fikk lurt Daniel til å bli med på aksjonen da han så Daniels noe retningsløse harme over farens død, og dette styrker troverdigheten noe. Birks egentlige motiv, som gjøres kjent helt mot slutten av boka, fremstår også ganske søkt og usannsynlig, uten at jeg skal avsløre for mye her.

Vemund, som er litt lubben og litt tafatt, og dermed tilsynelatende automatisk er en utstøtt taper som ingen vil ha noe med å gjøre, utgjør den siste stereotypen i trioen av unge terrorister. Han kunne med fordel fått litt større plass i fortellingen, men vi får vite at han har kastet mobilen sin i vannet fordi ingen liker det han legger ut på sosiale medier. Han er glad i dyr, og har med seg en rotte på aksjonen. Hans motiver for å ødelegge skolen oppleves som mer troverdige enn de andres, og i tillegg har han en annen skjult agenda som gjør det hele litt mer interessant.

De to jentene er også temmelig flatt fremstilt: Katia er den ambisiøse innflytteren, pliktoppfyllende og ikke umiddelbart populær, men som får mange venner etter at hun starter band sammen med den populære, litt likeglade livsnyteren og bloggeren Madelene, som har spiseforstyrrelser og over 10000 følgere.

Med andre ord: karakterskildringene er ikke bokas sterkeste punkt, men de fungerer godt nok som ramme rundt fortellingen.

Seksuelle undertoner
Flere av ungdommene kjenner hverandre fra før; Madelene og Birk har vært kjærester, og Daniel og Katia har ved flere anledninger lagt merke til hverandre på fester og i kantina på skolen. Til tross for den dramatiske settingen i boka er det rikelig med rom for tilløp til romantikk og seksuelle hint. Madelene oppdager til stadighet at Vemund kikker sultent på henne, særlig når “kjolen strammer over brystene” eller “glir opp langs låret”, og bruker selvfølgelig dette til sin fordel. Katia og Daniel, som nærer gjensidig sympati og tilbringer en del tid adskilt fra resten av gruppen, kunne ifølge Katia ha blitt kjærester dersom omstendighetene var annerledes.

Kjærlighet og seksualitet er absolutt relevante temaer for ungdom, og disse øyeblikkene skildres også bedre av forfatteren enn mange av de andre sekvensene. Det oppleves som et mer naturlig og troverdig aspekt ved boka, og løfter totalinntrykket noe.

Språk og form
Dialogene oppleves til tider veldig kunstige og overanstrengte. Når Birk uttaler: “Å kjempe en fight er aldri bortkasta” kan jeg ikke la være å lure på om dette noensinne kunne blitt sagt av en norsk ungdom. I første kapittel har vi Katias replikk til Madelene mens de sitter og drømmer om en forestående konsert: “Vi har mulighet til å breake skikkelig, men får bare tjue minutter til å vise hva vi kan”, som ikke bare føles svært unaturlig sagt mellom to nære venninner, men som også viser at forklaring av premisser gjennom dialog er en krevende øvelse.

I grunnen er hele første kapittel ganske slitsomt å lese. Replikkene hagler usammenhengende – kanskje det er slik ungdommer snakker, kanskje ikke – men når det krydres med beskrivelse av hva de til enhver tid gjør med hender eller munner (Madelene putter tre bamsemums inn i munnen det ene øyeblikket og smører mørk leppestift over leppene umiddelbart etterpå – mens de skravler i vei) så føles dynamikken de to jentene imellom veldig overdrevet. Jeg ble rett og slett stresset av å lese, en sjelden opplevelse. Det avtar heldigvis lenger ut i boka.

Kapitlene i boka, som er fordelt mellom Katias, Daniels og Madelenes synsvinkel, innledes med et kort sitat fra noe som skjer eller sies i kapittelet. De er vel ment som en slags frempek, men oppleves til tider mer forvirrende enn oppklarende. Kapitlene avsluttes også med små Twitteroppdateringer fra vekselvis politiet og en lokal radiostasjon, og slik får vi som lesere fulgt med på hva verdenen utenfor skolebygningen foretar seg og hva de vet om dramaet som utspiller seg på innsiden. Dette fungerer noe bedre.

Kort og intenst
At karakterene og deres individuelle historier er litt i tynneste laget kan selvsagt tilskrives at dette er en actionroman. Münch har prioritert handling og spenning fremfor psykologiske dypdykk, og dette er forsåvidt greit nok. De store temaene som tas opp (problematikken med frafall i videregående skole, utenforståenhet) får imidlertid altfor liten plass, og man blir sittende og lure på hva forfatteren egentlig ønsker å formidle med denne boka, annet enn en spennende fortelling. Litt mer dybde i karakterene og et større fokus på årsaker ville løftet boka veldig.

En erfaren og kritisk leser blir nødt til å akseptere mange hull og svakheter for å få fullt utbytte av Dropout. Den egentlige målgruppen vil nok i større grad godta de gitte premissene, og dermed kunne glede seg mer over spenningen og den drivende handlingen i boka.

Terningkast: 3

Til toppen