Kristine, David, Katrine, Aurora

Kristine, David, Katrine, Aurora

Skrevet 3. oktober 2018 av Kristine, David, Katrine, Aurora på OsloMet

Andromeda er en roman som tar for seg mange ulike tema, vi følger Simon som blir sendt fra Oslo til en avsidesliggende bygd i en dal på vestlandet, hvor han må navigere nye fosterforeldre, nye lærere og nye klassekamerater. Simon har vært en del av et tøft miljø der han kommer fra, han har sloss mye, og tror han skal klare å hevde seg og finne seg en plass på utsiden uten problemer, men ingenting blir som han forventer, og han møter sine overmenn i Sindre, William og Samuel.

Simon ser verden litt på avstand, han beskriver menneskene rundt seg i stereotypier. Det er Segway-Ola, Emo-Kaja og Nerden. De tre mobberne i klassen er det best å holde seg unna, ingen klarer å ordne opp. Simon tar rådet han får fra lærer Thomas og prøver å holde seg inne med mobberne, slik at han selv ikke blir et mål, men etterhvert som han blir bedre kjent med de andre klassekameratene, begynner å ane at han kanskje er forelska, og ser konsekvensene av både fysisk og psykisk vold begynner han å endre seg. I takt med at Simon endrer seg, trer også de andre karakterene noe ut fra stereotypene de først ble beskrevet i. Denne utviklingen er fin å lese.

Boka handler om å være feig, om å finne mot, om å være utenfor fellesskapet (både med og uten vilje), fysisk og psykisk mobbing, rusproblematikk, overgrep og homofobi. Simon selv registrerer nok ikke disse temaene som problematiske, det er bare sånn ting er og han forholder seg til det meste på en veldig nøytral måte. Han ser vold på nært hold, og velger ofte å se bort, ignorere det, bagatellisere det, for å redde eget skinn, for å forbli nøytral, helt til det blir for mye, og han blir nødt til å gjøre ting han er redd for.

Boka har en ganske åpen slutt, livet fortsetter for karakterene uten at vi får innblikk. Dette er jo også slik livet er, det går videre, men det føltes kanskje litt utilfredsstillende. Lars Mæhle har også et fint språk som gjør at både den navnløse dalen og folka som bor der trer klart fram, og det er rom for både humor og dramatikk. Boken har god driv i både handling og dialog. Det var dessverre tidvis noe avstand mellom grovheten i språket og grovheten i volden som noen av oss opplevde som merkelig, men kanskje Sindre, William og Samuel bare var lite kreative i ordbruken og mer oppfinnsomme i voldshandlingene.

Alt i alt en fin leseopplevelse, men med litt mange løse tråder, og noen lite troverdige hendelser trekker litt ned.

Til toppen