Utdatert nettleser Det ser ut som du bruker en gammel nettleser. Faktafyk.no krever IE 8 og nyere versjoner av Internet Explorer. Last ned nyere nettleser her

Jeg og Earl og jenta som dør

Jesse Andrews Aschehoug 2016 3 anmeldelser

Befriende morsomt om det verste som kan skje. En hjertevarm fortelling om en rar gutt, hans enda rarere venn og en jente som er dødssyk. Greg (17) elsker gamle filmer, men han hater å skrive - likevel skriver han denne Vis hele forlagsteksten

Hvordan skrive en anmeldelse?

Ingeborg Frey Frøslie

Ingeborg Frey Frøslie

Skrevet 2. mars 2016 av Ingeborg Frey Frøslie på Ingeborg Frey Frøslie

Denne boken vet jeg ikke helt hva jeg synes om. Deler av den var bra, og andre deler var ikke så bra. Oppsettet i boka er fint, Greg går rett på sak, og det gjør at handlingen ikke blir treg, selv om det ikke er så mye som skjer. Det er mange fine karakterer med, og jeg liker hvordan skolen, familien og vennene er beskrevet. Man kan kjenne seg igjen i noen av situasjonene og, og man føler at man kjenner flere av personene, eller i hvert fall at man kjenner noen som minner om dem. Boken var lettlest, kort, og jeg likte delene som var skrevet som filmmanus.

Det er moderne nå med kreftbøker for ungdom, egentlig alle bøker hvor enten hovedpersonen eller noen andre viktige karakterer dør. Dødsårsaken kan være sykdom, selvmord eller bilulykke, det spiller ingen rolle, virker det som, bare det er tragisk nok. (For eksempel «The Fault in Our Stars”, “Looking For Alaska”, ”Dager med blå himmel”, osv.) Det virker som hele poenget med disse bøkene er å få leseren til å grine så mye som mulig, stappe dem fulle med rørende sitater, som ”You don’t get to chose if you get hurt in this world, but you do have some say in who hurts you”, og å framstille det å dø som noe romantisk og storslagent. Som om å dø eller miste noen er en ting som gjør alle ungdommer mer modne, morsomme og smarte, uansett om det er snakk om leukemi eller selvmord.

”Jeg og Earl og jenta som dør” er ikke sånn. Det er en kreftbok som gjør narr av kreftbøker. Derfor syns jeg den er mye mer realistisk enn for eksempel ”The Fault in Our Stars”. For Greg blir ikke smartere eller morsommere eller mer moden av å ha en kreftsyk venn. Det er heller ikke en stor kjærlighetshistorie, for Rachels sykdom er ikke inspirerende eller romantisk. Hun er bare en vanlig jente som lever et helt vanlig liv, uten å gjøre noe stort eller viktig eller spesielt interessant, og så blir hun syk og dør. Og det er det. Det er tragisk nok i seg selv, uten de tåredryppende scenene som nesten alltid er i denne typen bøker.

Det var det jeg likte godt med å lese denne, for jeg er lei av bøker som får det å dø ung til å virke storslagent og inspirerende. Som Greg skriver det selv i boken: ”Jeg lærte ikke en dritt av Rachels leukemi. Faktisk skjønte jeg enda mindre av livet mitt etter alt som skjedde.” Jeg sier ikke at ingen blir mer modne av å være dødende selv eller miste noen, men det var fint å lese en bok om en som reagerte på en annen måte.

Det jeg ikke likte med boken, er hvordan Greg konstant hakker på seg selv. Det er ikke måte på hvor stort nummer han lager ut av hvor dårlig han er til alt, hvor negativ han er og hvor grusom verden er generelt. Han skriver hele tiden ting som ”…før vi tar fatt på denne fullstendig latterlige boka.” og ”… men det er ingen grunn til å tro at dere fortsatt leser denne boka på det tidspunktet, så egentlig kan dere bare drite i det.” Boken er bra nok uten, så det virker bare som et litt desperat forsøk på å være morsom.

En annen ting jeg savnet, var mer om Rachel. Tittelen er ”Jeg og Earl og jenta som dør”, men når jeg var ferdig med boka, visste jeg nesten ingenting om Jenta Som Dør. Rachel har krusete hår, store tenner, snøfter når hun ler og er flink til å lytte. Det er alt. Greg har alltid hovedfokuset på hvor negativ og usympatisk han syns han selv er. Ellers likte jeg boken godt.


Ayoub Zannachi

Ayoub Zannachi

Skrevet 2. mars 2016 av Ayoub Zannachi på Haugenstua ungdomsskole

Boken handler om Greg som er sytten år gammel. Han lever et typisk tenåringsliv (utenom hans rare tanker om hierarkiet på skolen). En dag får moren hans en telefon om at naboen hans Rachel har fått kreft. Vi blir med igjennom Rachels siste tid og Gregs forsøk på å gjøre det lettere.

Boken var veldig god. Den hadde den perfekte dosen av alt, og alle karakterene med i boken hadde riktig personlighet for å skaffe denne følelsen av en typisk amerikansk skole som man ser på TV. Jeg savner imidlertid original handling.

Boken er ikke original i det hele tatt. Jeg føler at boken er rett og slett «The Fault in our Stars», bare omskrevet. Jeg tenker at boken hadde klart seg fint hvis den hadde hatt en interessant plot-twist.

Språket er tilpasset Gregs personlighet og omstendighetene. Det synes jeg fungerte bra. Boken er helt grei. Jeg hadde ingen grunn til å ikke lese den, for handlingen var litt annerledes, men den var alt i alt en ganske dårlig gjennomtenkt ide.


Simon Røttingen

Simon Røttingen

Skrevet 2. mars 2016 av Simon Røttingen på Majorstuen skole

Jeg, Earl og jenta som dør er en ungdomsbok om det altfor mye utforskede temaet «high school». Personlig forstår jeg ikke hvorfor bøker blir bestselgere i Norge bare man skriver om «high school». Vi har jo ikke dette skolesystemet, så det er faktisk vanskeligere å relatere. Den eneste mulige forklaringen er den forklaringen jeg frykter mest: at Amerikaniseringa av samfunnet har gått så langt at alt som har noen form for fjern sammenheng med dette «supermakt-landet», blir automatisk interessant. Uansett så skal jeg gjøre mitt beste for å ikke la dette ødelegge hele min opplevelse av boka og heller ikke ødelegge min anmeldelse.

Boken starter lett og humoristisk og fortsetter i den samme stilen. Det var faktisk partier jeg tok meg selv i å le høyt, noe som ikke vanligvis skjer når jeg leser. Jeg syntes det var morsomt når forfatteren brøt «den fjerde veggen». Altså snakket direkte til leseren fra forfatterens synsvinkel til å skrive bøker, men etter 4 og 5 gang ble jeg litt lei, og etterhvert begynte forfatteren å klage over hvor dårlig boka var og hvor dårlig han var til å skrive og hva han egentlig burde brukt livet sitt til. Alt dette ødela opplevelsen, spesielt når han for andre gang skriver «jeg kan ikke tro at noen ville lest så langt som dette i denne dumme boka, så nå kan jeg skrive hva jeg vil». Det hele virket egentlig ganske demotiverende for meg.

Ellers så er handlingen, litt som forventet ut ifra de første kapitlene, men ganske annerledes enn hva jeg hadde trodd når jeg hørte om temaet til boka, men igjen ødelegger forfatteren det overtaket han fikk ved å skrive originalt fordi han skriver «hvis dette hadde vært en vanlig ungdomsbok om døende ungdommer, så…». Dette gjør at det viker som om forfatteren er desperat etter å være original, og å bevise dette for folk. Alt dette gjør det originale elementet mindre effektivt.

Temaet var som sagt løst på en original måte, men jeg må si at «jenta som dør» kunne vært mer med i boka. Det samme synes jeg egentlig om Earl, som var min favorittkarakter. Jeg var egentlig ikke så begeistret for Greg, men jeg ble veldig fan av Earl etter at han holdt den «tordentalen» mot Greg når de slåss utenfor Earls hus. Boka var generelt veldig troverdig, ettersom at alle filmene ble dårlige, også den til Rachel, og at Greg ikke ble filmskaper. Hadde han blitt filmskaper, eller laget en genial film, hadde jeg ikke trodd på handlingen.

Språket var lettleselig, muntlig og humoristisk. Jeg likte også godt avsnittene som var i filmmanus. I motsetning til fantasy, så er det heller vanskelig å skrive originalt om «high school» (derfor bør man egentlig ikke skrive om det) og derfor setter jeg ikke så høye krav til originalitet til denne type bøker, derfor holder det egentlig bare å legge til noen kapitler i filmmanus før boka blir original.

Jeg er ikke sikker på om jeg ville anbefalt denne til mine venner, hovedårsaken til dette er at vi i Norge virkelig må slutte å tilbe det amerikanske skolesystemet som en gud. Likevel kan jeg tenke meg noen som kanskje ville likt den uansett.

Terningkast: 4

Til toppen