Utdatert nettleser Det ser ut som du bruker en gammel nettleser. Faktafyk.no krever IE 8 og nyere versjoner av Internet Explorer. Last ned nyere nettleser her

Det tapte paradis (Den gylne parykken 1)

Jan Chr. Næss Gyldendal 2018 1 anmeldelse

Året er 1653. På en tobakksgård på en øy i Det vestindiske hav, er slaven Medeia nok en gang tvunget til å se på at en åkerslave blir pisket til blods. Sønnen til slaveeieren, Jonah Hemp, har derimot ruslet inn Vis hele forlagsteksten

Hvordan skrive en anmeldelse?

Silje Duus

Silje Duus

Skrevet 9. november 2018 av Silje Duus på Ruseløkka skole, 10A

Det tapte paradis
"Det tapte paradis" er skrevet Jan Chr. Næss, og er den første boken i triologien “Den gylne parykk”. Jeg vil si at boken er en Fantasy roman. Boken handler hovedsakelig om Medeia og Jonah, som lever to veldig forskjellige liv på øya Paradis i det vestindiske hav i år 1653. Men ikke la deg lure av navnet på øya. På Paradis ligger det en stor tobakksgård, hvor slaven Medeia og mange andre blir arbeidet ihjel av eieren av gården, som er faren til Jonah. Men livet til Jonah er ikke alltid lett det heller, og både han og den unge slave jenta ønsker seg vekk fra den grusomme øya. Når det oppstår en uventet hendelse møter de to en person som kan oppfylle denne drømmen og forandre livet deres for alltid.

Boken starter rett inn i handlingen, som gjør at vi med engang blir vitne til den grusomme behandlingen av slavene på Paradis. Selv om man får vondt av å lese om den grusomme piskingen er det som om starten av boken sluker deg, og at man må fortsette lesingen. Problemet er at det i løpet av de første 10 sidene av boken nevnes så mange navn at man bare blir forvirret og derfor ikke klarer å danne seg et ordentlig bilde av selve handlingen. Videre utover i boken synes jeg handlingen blir ganske “flat”, uinteressant og ikke veldig troverdig. Hadde det ikke vært for de litt groteske, grafiske og interessante person- og miljø-skildringene hadde boken vært veldig langtekkelig. Spesielt hvordan Næss har fremstilt Jonah er veldig spesiell og tankevekkende, og gjør boken litt ubehagelig å lese.

En ting kan sies med sikkerhet, og det er at denne boken er “one of it’s kind” både positivt og negativt sett. Næss skal ha ros for å ha prøvd å lage noe nytt, men han har gapt over for mye. En bok som inneholder både zombier, magiske gjenstander, pirater, hekser og naturkatastrofer, i tillegg til å prøve å formidle et budskap om hvor grusomt slavene på den tiden hadde det, blir altfor mye.

Boken foregår i år 1653, som preger språkbruken i boken. Næss har absolutt ikke vært redd for å bruke det vi i dag ser på som stygge ord som “nigger”, “svarting”, “jævel”, og “heksekjerring”. Jeg tror at han har brukt disse ordene for å påvirke oss leserne slik at vi vil få et bedre inntrykk av den jævlige og rasistiske behandlingen av slaver på den tiden. En ting med språket i boken som irriterer veldig er at piraten Wanderdeck snakker er språket skrevet som om han snakker i aksent. For eksempel hver gang han sier bokstaven “s”, så er det skrevet “sj”. Ja, jeg forstår at Næss ønsker å formidle det at Wanderdeck egentlig er fra Holland, men jeg synes dette var en forvirrende og unødvendig måte å gjøre det på. Jeg måtte lese flere setninger mange ganger for å forstå hva som stod, og jeg tror ikke jeg er den eneste…

Alt i alt så synes jeg boken var helt ok. Handlingen var litt “flat” og langtrukken, men skildringene gjorde boken mer interessant. Jeg synes at forfatteren burde ha valgt litt færre “temaer” i boken, og at boken nesten gjør litt narr av slavenes grusomme behandling. Jeg synes ikke boken burde nomineres til U-prisen, og mener ikke noen andre bør lese boken heller.

Terningkast: 2/3

Til toppen